Et halvt år har gått.....

Nå er det dags for et sammendrag av det siste halvåret for Julian med familie, mye har skjedd, så jeg kan ikke komme innom alt, men går gjennom det mest vesentlige.

Årets største nyhet uten tvil for vår familie er jo at Max ble født 14.10, han har tilført familien mye glede allerede, selv om det også selvfølgelig er mye arbeid med en liten kar som vet hva han vil. For Julian sin del var dette med Max utrolig spennende, og det er det fortsatt. Julian er hele tiden voldsomt nysgjerrig på hva minstemann driver hvor enn han sitter eller ligger og lager små lyder. Julian liker å krype opp ved siden av vippestolen der Max holder til, og setter seg helt inntil ansiktet og studerer, det kan han gjøre lenge. Noen ganger kan han bli litt vel ivrig, kanskje overveldet av følelser, men det kan i hvert fall bli litt voldsomt med pirking og holding. Max på sin side studerer Julian med bekymret nysgjerrighet ser det ut til, jeg tror ikke han stoler helt på storebroren sin ennå. Men vi gleder oss til fortsettelsen, og tror at dette blir en morsom og underholdende duo i årene framover. Siden Julian er ganske liten for alderen, så er det ikke lenge før de kan dele garderobe. Planen er at disse to med tida skal dele rom, så vi håper at de vil komme godt overens. I begynnelsen skjønte nok ikke Julian så mye, og han ble fort smittet dersom Max fikk en gråtebøye. Nå har det heldigvis for det meste gitt seg, men han kan fortsatt bli på gråten dersom Max tar veldig på vei.


Julian og Gabriella møter sin nye lillebror, det var litt rart....


Selv om dette var litt vanskelig å forstå, så viste Julian umiddelbart stor omsorg for lillebror



Julian kan ligge og studere Max i evigheter....
 

Men Max fortsatt var i magen, så var vi også på ferie i Israel. Vi var der nesten i en måned, og det var helt fantastisk, jeg tror alle trivdes godt der. Julian koste seg på stranda og i vannet, fikk aldri nok av å bade. Vi holdt for det meste til på Beit Skandinavia i Haifa, det er bare noen hundre meter fra stranda, og ligger rett ved promenaden på Bat Galim. Beit Skandinavia er ikke et hotell eller gjestehus, det er et hjem, og det føles virkelig som et hjem når man er der. Julian koste seg også masse i hagen der, der var det masse ting å utforske. Da vi reiste til Israel, så hadde Julian allerede blitt en mester på å ake seg rundt på baken, og vi prøvde hardt på å omvende ham til kryping...uten spesielt hell skulle det vise seg. Uansett så klarte han i hvert fall å komme seg fram nærmest over alt på denne måten, så vi måtte virkelig være på vakt og følge med på hvor han tok veien. I Israel fikk Julian også oppleve et par dager i Tel-Aviv og Jerusalem. I tillegg til mange andre små utflukter, blant annet rundt genesaret sjøen og til Dødehavet. Han fikk ikke erfare hvordan det er å bade i Dødehavet, siden det kan være en ganske smertefull opplevelse dersom man plasker det aller minste. Det var meget godt og varmt på hele turen vår, ekstremt ved Dødehavet, men det var absolutt ikke noe problem å ha med Julian. Han hadde vel bare 2 litt dårlige dager. Den første da vi akkkurat hadde kommet til Haifa, da var han nok sliten etter reisen, men det var vi alle. Den andre dårlige dagen hadde han noe magetrøbbel, men det gikk fort over. Ellers gikk det som en drøm, og jeg vet at han koste seg.


Bahai Gardens i Haifa sett ovenfra



Julian og Gabriella koser seg på stranda i Haifa


Gabriella og Amina nyter utsikten over Haifa fra Karmel



I den lille dyrehagen i Haifa, med en noe gretten løve i bakgrunnen



Julian, mamma og Gabriella studerer løven på kloss hold



Denne bjørnen kom faktisk ned og vinket til oss...



Julian klapper hesten, fortsatt i dyrehagen i Haifa



Her sitter vi ved Jesu grav i Jerusalem



Amina løfter Julian i været, det kan han like...

 



Dyrehagen i Haifa, Julian ser tydeligvis et eller annet interessant vesen...

 



Julian blir døpt av pappa i Jordan elva, det var helt frivillig....



Julian blir gjerne sittende litt mer i Jordan elva, godt og avkjølende



Julian, mamma, Gabriella og tante Ira ved Jordan elva



Julian poserer for kamera....





Et granateple eller noe



Amina gir fart....kan ikke blir for mye...



Julian får servert middag (barne porsjon). Må jeg spise alt dette?
 

16.August fylte Julian 2 år. Det er utrolig å tenke på, tida flyr så altfor fort, og det er vanskelig å ta godt nok vare på hver dag synes jeg.

Når det gjelder Julian sin utvikling, så er det noen ting som har gått veldig framover, mens andre står mer på stedet hvil. Generelt sett så merker vi nå virkelig at han forstår veldig mye, og han kan også kommunisere mye mer enn han kunne for et halvt år siden. Han er veldig ivrig på å repetere ord i hverdagen, og prøver seg på veldig mye. Første forsøket blir ofte ikke noe som ligner i det hele tatt, men etter hvert blir det mer og mer likt det ordet han prøver å si. Han babler veldig mye, og han er veldig lett å lese, man skjønner når han er misfornøyd eller når han er strålende fornøyd. Av alle navnene på oss i familien, så er det pappa han sier best, deretter faktisk Gabriella (som må være det vanskeligste navnet av alle). På Julian-språket blir Max til Aff eller Ass. Mamma, Amina og Zezag har han fortsatt ikke begynt å si, selv om han muligens sier babba til mamma. Men hver dag blir jeg overrasket over hvor mange ord og setninger han forstår, jeg tror han er en liten smarting. Det kan helt sikkert være riktig for andre å velge tegn til tale for språkutvikling, men for oss føler jeg nå veldig sterkt at det var riktig å la være. Julian kommer til å klare dette helt utmerket.

Mobiliteten er vel det området hvor vi hadde håpet vi var kommet litt lenger. Han har lenge drevet og reist seg etter ting og gått mens han holder seg, faktisk helt siden våren tror jeg. For tiden har vi veldig fokus på å få ham til å prøve seg på noen steg uten å holde seg, det er framgang, men han tør fortsatt ikke helt på egen hånd. Krypinga gav vi opp i løpet av høsten, men han har en slags kryping han driver på med, det må sees, kan ikke forklares. Han er utrolig ivrig på å klatre både i sklia si og opp trapper. Han er også veldig flink til å komme seg ned trapper nå.

Finmotorikken er egentlig veldig god, men jeg tror tålmodigheten hans er det største hinder. Han kan spise selv når han gidder, han kan også drikke selv fra glass. Vi er så vidt i gang med å prøve på å spise med skje. I lek kan man også se at han har god kontroll på finmotorikken, men hvis det går litt galt, så gir han opp og begynner å kaste ting i stedet.

Nå i vinter har han vært en del syk og forkjølet, og det har vært frustrerende, men det er jo slikt alle i barnehagen går gjennom. For øyeblikket er han også litt forkjølet, men tror han rister av seg det i løpet av noen dager. Han er fortsatt pappa-gutt, og kommer akende så fort han ser snurten av meg. Det er selvfølgelig moro det, men kan også være litt slitsomt en sjelden gang. Jeg har også fått briller nå i vinter, og disse er han rask til å nappe og true med å ødelegge dersom han er litt ilter. Julian var forresten selv hos øye spesialist, og de mente at han ikke trenger briller nå i hvert fall.


På Ikea har det gøye skjermer hvor man kan tegne

Lego kan også være moro




Fargelegger juletre i barnehagen...hold deg innenfor strekene....

Fikk stilig, ny frisyre av barnehage frisøren, Aud Nancy

 



Det rene kunstverket..



Tavle og kritt liker jeg også...


Kan sitte lenge og tegne, ikke prøv å ta meg bort herfra...



Julian elsker bøker, og sitter gjerne og blar på egen hånd



Stable terninger er jeg så flink til at jeg er lei av det nå
 

Jula er i ferd med å gå forbi her, og vi hadde en fin julaften her hjemme hos oss. Vi var bare 8 stk med stort og smått, men det var nok det synes jeg. Julian fikk mye fint, og ble etter hvert lei av å pakke opp pakker. Han fikk blant annet en diger bilbane som nå er montert på rommet hans. Dette er en bane med en fjernstyrt bil. Foreløpig er han ikke så interessert i å kjøre bilen selv. Han vil helst sitte i midten av banen og følge med mens noen andre kjører bilen rundt og rundt.

Når jeg ser på Julian, så ser jeg en utrolig talentfull og smart liten fyr, og jeg er uendelig stolt av ham. Jeg er også veldig takknemlig for all hjelp han og vi har fått fra barnehage, spesialpedagog + assistent, fysioterapeut, og selvfølgelig NACD som er hovedprogrammet Julian følger. Jeg gleder meg til fortsettelsen og til å se hvilket potensiale som bor i den lille pjokken. Han er nå storebror, og vi har spennende tider foran oss. Den største takken av alle går selvfølgelig til vår gode Far som har gitt oss denne fantastiske gaven som det er å være foreldre til Julian. Vi er utrolig takknemlige for ham, og jeg husker alltid å takke for dette når jeg ber aftenbønn sammen med Julian.


Det var vanskelig å holde fingrene unna det fine juletreet



Gikk løs på pakkene med stor iver....



Aha, nå kan jeg også kjøre bil

 



Den snurrebassen må bare stoppes. I bakgrunnen sees TV-slaven Max



Med på shopping, prøver å grabbe det han kan underveis



Når man har glemt vogna hjemme, så kan en handlevogn duge til mye rart. Man tager hva man haver.

 










 

Til slutt vil jeg ønske alle en fortsatt god jul og et godt og innholdsrikt nytt år. Takk til alle som har fulgt oss gjennom året, og som har gitt oss positive tilbakemeldinger.

 

Hilsen

Pappa Geir

 

#Downs #ds #pappablogg #familie #utvikling #barn #familieblogg #reise #jul #motorikk #tegntiltale #språkutvikling #israel #storebror #baby

 

2 kommentarer

Monika T Aa

30.12.2016 kl.02:59

Koselig med "julebrev" fra dere :) Så stor og fin Julian er blitt :)

Ønsker dere en fortsatt god romjul og ett fredfylt nytt år.

Juleklem herfra

julianverden

30.12.2016 kl.07:19

Monika T Aa: Tusen takk for det. God jul og godt nyttår til dere også ??

Skriv en ny kommentar

julianverden

julianverden

2, Lyngdal

Vi er en familie på 6. Denne bloggen omhandler Julian, som for øvrig har fått påvist Downs syndrom. Da vi fikk vite det, ble hele verden snudd på hodet for oss. Vi visste ingenting om dette syndromet, og selvfølgelig tenkte vi det verste. Det er uvitenhet og mediepåvirkning som lar oss lide. Nå, når Julian endelig er født, er alle mareritt og depresjoner borte. Julian er en velsignelse for oss, og det finnes ingen ord for å beskrive hvor glad vi er for at vi ikke tok det verste valget som de fleste tar når de for vite at fosteret har Downs syndrom. Derfor har vi startet denne familiebloggen. Vi vil fokusere mest på det positive. Kanskje det kan være til hjelp for de som står foran et skummelt valg. Nemlig valget om noen for sjanse til å leve. Det er virkelig avskyelig når mennesker prøver å leke Gud. Hvis man blir født frisk og får noen sykdommer, problemer eller ikke passer inn i et A-4 samfunn, vil ingen ta livet av han for det! Hvorfor tar vi da livet av foster med Downs syndrom som er allerede en del av livet vårt.

Kategorier

Arkiv

hits